Flyplassen i Taipei, 14.12.2011, kl 22.00 lokal tid:
Halvannet døgn etter at jeg dro hjemmefra befinner jeg meg nå på Taipei International Airport i Taiwan, der jeg har tatt inn på et Transithotell. Her har jeg vært siden kl 13, og fått meg 5 timers velfortjent søvn. Det er nå to timer til neste etappe til Sydney og jeg sitter på en pc i hotell-lounge'n med en dårlig kopp pulverkaffe. Tenkte å skrible ned hendelsene til nå mens de enda er friskt i minne.
Reiste fra vinterlige Trondheim kl 04.00 tirsdags morgen 13. desember. Første etappe gikk til Schiphol Amsterdam, men allerede i innsjekkinga møtte jeg trøbbel da jeg var så heldig at jeg var valgt ut til å vurdere alternativ flyving grunnet overbooking fra KLMs side. Dette gjorde at jeg måtte stå tre kvarter i en annen kø, bare for å finne ut at jeg det ikke fantes alternativer ettersom morgenflyet til Gardermoen var kansellert grunnet is på rullebanen (jeg måtte minne hun bak skranken på nettopp dette). Dette gjorde at jeg fikk tidsnød og måtte trippe meg nervøst gjennom sikkerhetskontrollen og løpe til tax-free'n. To velvillige ansatte skjønte tegnina og fant raskt frem en helflaske Throndhjemsakevitt, til den planlagte julefeiringa på Great Barrier Island, New Zealand. Som ensom sistemann kom jeg med på flyet. Alt vel sålangt. Flyet til Schiphol var en eldgammel Fokkermaskin som skranglet og bråkte noe inmari, men jeg var heldigvis i stand til å sovne og våkna rett før landingsfasen. Jeg syntes innflyvinga var i overkant turbulent utfra forventingene. I det jeg gikk ut av flyet og ned på bakken forsto jeg årsaken til den kronglete landinga, og Fokkermaskina var unnskyldt - det blåste som jeg aldri har opplevd og jeg måte støtte meg ned landgangen for ikke å velte. Schiphol er en enorm flyplass. Jeg har hørt mange eksempler om endeløse terminaler og uforståelig infrastruktur, men det gikk som en drøm å manøvrere seg til rett gate. Mulig jeg hadde flaks. Ble imponert av både størrelsen og utseende på flyplassen, også var det utrolig rent og shiny overalt. Da jeg spurte etter tyggegummi på en av Deli-ene fikk jeg da ettertykkelig fortalt at det er policy å ikke selge tyggis da de har en tendens til å ende alle andre steder enn i søplekasser.
Etter fire timers venting var neste etappe China Airways til Taipei med stopp i Bangkok. Jeg hadde vindussete ganske langt bak i flyet - som var en staselig 747-400. Dette må ha vært et gammelt fly siden det ikke var tv i stolryggene, bare noen kornete og altfor små fellesskjermer i taket som ikke overraskende sendte amerikanske slapstick B-filmer. Det var langt mer underholdende å se på de strigla (og høye!) kinesiske flyvertinnene som vimset rundt og serverte drinker til gamle gubber på vei til Thailand. Turen til Bangkok var satt til 11 timer, noe som jeg fant ut er fryktelig lang tid å sitte i altfor små flyseter. Mine nyinnkjøpte noise cancelling headset kom godt med, og jeg fikk sove de to første timene. Deretter kom den velkjente klumpfoten snikende og jeg kjente føttene svulme opp. Jeg måtte virkelig jobbe for å unngå vannbein, og jeg gjorde regelmessige tåhev og rumpeknip. To ganger i løpet av turen måte jeg på do, og da brukte jeg tiden på tøying og litt knebøy. Etter å ha forlatt Europa var det blitt natt og sikten til bakken var stort sett enestående. Det var en stor opplevelse og se ned på de lysende byene og tettsteder på Balkan, langs Svartehavet, Dødehavet, Afghanistan og India etterhvert som vi fløy sørøstover. Mellom slapstickfilmene på skjermene kom det heldigvis live reiseinfo som en geografinerd som meg kunne kose meg med, slik som hvor vi befant oss, fart, temperatur, vind, altitude, lengde- og breddegrad osv. Utrolig hvor fort lengdegradene går unna i 1000 km i timen! En ting jeg bet meg spesielt merke i var hvordan byer og landsbyer var strukturert over Midt-østen og Asia. Min eneste referanse til nå var en nattflyving på tvers av USA, der byer og forsteder ligger tett inntil hverandre mens det er endeløst svart imellom bosetningene. Den firkantede bystrukturen var også tydelig, og vitner om en moderne byplanlegging og ergo relativt ung sivilisasjon. Her, over `den gamle verden` var det totalt annerledes. Hver store lysklump (ergo større by) hadde uttallige mindre lysklumper mer eller mindre jevnt spredt rundt seg. Det minnet nærmest om stjernehimmelen. Det er tydelig at her er folk vant til a bo i bitte små bosetninger, like gjerne som inne i større by. Dette gjaldt spesielt i fjellene over Afghanistan og på de Indiske slettene rett sør for Himalaya. Vi fløy rett over New Delhi, og den byen var jaggu enorm!
Jeg fikk med meg en fantastisk soloppgang over Bangkok i det vi landet i 6.30-tiden. Jeg ventet på den staselige flyplassen før vi som skulle videre fikk slippe inn i det samme flyet med mål for Taipei. På dette tidspunktet var jeg rimelig trøtt etter å ha vært våken nesten hele Asia på tvers, så de tre timene til Taipei gikk unna som en drøm bokstavelig talt. Men dette var ene og alene siden det ikke var folk på setene foran slik at jeg fikk løfta de råtne beina mine opp. Ved ankomst Taipei var det 11 timer til neste fly gikk, så jeg fant frem til Transithotellet som Mari anbefalte. Først spiste jeg en bedre middag bestående av en tallerken kylling, svin og biff, samt et glass melk. Dama i restaurantdisken trodde ikke helt på at jeg ikke ville ha ris på siden, men jeg var igrunn lei av flymaten som besto av 90 % ris. Det passet dessuten godt med et tungt måltid nå før noen timers søvn.
18.12.2011, kl. 09.30. Waverley, Sydney:
Når man flyr med tidssonene blir jet-lag'en ganske ålreit igrunn, og jeg er lys våken i 8-tiden. Draw-backet er at jeg stort sett sovner i 9-tiden om kvelden, men man får hvertfall mye ut av dagene. Siden det er litt overskyet idag dropper vi tidligtur til Bronte Beach og slapper av med en kaffe og pizzarester fra igår. Planen idag er å reise inn til sentrum og gå litt rundt, kanskje dra på akvariet eller dyreparken og ellers bare ta ting som de faller inn.
Etappen fra Taipei til Sydney gikk smertefritt og ganske raskt selvom den var på 9 timer. Mye av grunnen var nok at flyet var en ny Airbus med gode seter, også var det knapt halvfullt. Jeg hadde i tillegg et toersete for meg selv og kunne reise meg å gå en tur når jeg følte for det. Jeg passerte ekvator en gang i løpet av natten, og når det lysnet ute var vi ca. over Darwin helt nord i Australia. Vel nede på bakken i Sydney noen timer senere var jeg spent på å se flyplassen fra "Grensevakten" på TVNorge, og om jeg ville få problemer med immigration og customs. Men det viste seg å være latterlig enkelt, og folka var veldig hyggelige og smilte tilogmed. Jeg huska ikke adressen til Mari i hodet og lot dette feltet stå åpent på immigrasjonsskjemaet jeg skrev på flyet, i påvente av at jeg fikk skrudd på telefonen og sendt en melding. Rett før jeg nådde immigration fikk jeg melding av Mari som jeg viste til dama i skranken og presto - Welcome to Sydney!. Det samme skjedde når jeg skulle besøke Mari i San Diego sist vinter, bortsett fra at da fikk jeg streng beskjed om å skrive ned adressen på skjemaet - bakerst i køen takkskalduha. Det ble et gledelig gjensyn med Mari. Jeg var i Australia, Oceania, på andre siden av jorda og feil side av ekvator, der det er varmt i jula og kaldt i juli, der folk kjører på feil side av veien, bruker advise istede for notify og istede for "no" sier de "nooauy".
Mari bor i en 4-mannsleilighet i Waverley sørøst i Sydney, 5 minutter unna stranda. Det var også stranda som fristet mest etter et klesskift. Bronte Beach er en liten strand i Sydney-målestokk, ca. 200 meter lang og med en enorm gressplen/park innenfor. Det er visstnok også på denne stranda at surf-rescue aka. bay watch oppsto, og disse er lett gjenkjennelige med sine påskegule skjorter og små røde kalotter med strikk under haka. Vi la oss til med en fish & chips og kikka på bølgene og surferne. Vannet måtte også testes, og jeg fikk min debut i Tasmanhavet. Med sine ca. 22 grader var det langt på vei behagelig. I 6-tiden tusla vi opp til leiligheten, skifta til klær og gikk 3 minutter opp til en lokal restaurant. Der fikk vi servert henholdsvis grilla lammefilet og glasert kylling akkompagnert av en god Tasmansk lager. Med andre ord en helt grei førstedag her nedenunder. Fredag våkna jeg kl 7, uten noe behov for å dra meg lenger, og Mari var pent nødt til å våkne hun og. Snill som hun er stakk hun opp på den lokale kaffesjappa og plukka opp to long blacks og noen smørbrød. Frokost på senga. I 11-tiden tok vi bussen bort til universitetet der jeg fikk en guida tur. I 2-tida møtte vi noen av vennene til Mari og stakk inn til The Rocks, som er gamlebyen i Sydney sentrum. Vi satt oss ned på en pub og jobba oss nedover øl- og drinklista, før vi avrunda kvelden med en detox rundt i gamlebyen og langs havna. Sydney er en utrolig flott by, mye takket være alle grøntarealene og det faktum at byen er veldig lite tettpakka. Med unntak av skyskraper-sentrum føles det som om du er i en stor forstad snarere enn i en 4-millioners by. Men så er riktignok de 4 millionene spredt på et ganske stort område. Og takket være alle trærne og grøntarealene er fuglelivet ganske spektakulært. Det er beostær, ibis, sauekråker og gudhvethva overalt: Selvom vi befinner oss på 33 grader sør, inne i en storby, føles det som om vi våkner i en trehytte i Papua Ny-Guinea.
Lørdag ble dagen for strandliv og solstikk. Mens Mari forlengst er herda og faktisk er brunere enn meg til en forandring, er kroppen min ikke vant til at sola står perpendikulært på oss. Ei heller at UV-strålinga er tre-fire hakk høyere her enn i Norge. Takket være jevnlig påføring av solfaktor 30 unngikk jeg i stor grad kokt hummer, men likevel kom sola til på de merkligste steder som f.eks. i armhulen, nederst på halsen, og overgangen legg-fot. Coogee beach er endel større enn Bronte, men bølgene slår så nært land at det ikke er en utprega surfestrand. Derimot var den perfekt til å "surfe" med bare kroppen, og traff man bølgen i perfekt avstand fra land ble man skylt innover på toppen av bølga akkurat som surfing (tror jeg). Sto man for nært land derimot ble man overmanna av bølga og virvla rundt i 10 sekunder før man finner ut hvor opp og ned er og får reist seg på føttene. Ustyrtelig morsomt. Etter en halvannentimes gåtur fra Coogee beach til Bronte beach og tilbake til leiligheten begynte jeg å merke at jeg var sliten, hadde vondt i hodet og var kvalm. Likevel bega vi oss ut på en ettermiddagstur til Queens Park og Centennial Park, men gav oss ganske snart og tuslet hjem til takeout pizza og film på pc-en. Etter to pizzastykker sovna jeg som en stein, så Mad Max og Young Einstein fikk vente til en annen kveld. D-vitaminoverdose er ikke til å spøke med.
Forkommen nordboer på Bronte Beach.
Lek i bølgene.
Grilla laks på markedet i The Rocks.
Brua i sentrum.
Late dager på Coogee Beach.
På vei fra Coogee til Bronte.
Tøft landskap mellom sandstrendene.
Bronte Beach, eller Maris private strand.
Queens park, med utsikt til sentrum.
