Mari Down Under: Siste del av Sydney-oppholdet for gjesteskribenten

Onsdag 21.12.2011. Waverley, Sydney.

Nettopp hjemme fra Manly Beach, Oceanworld og kinarestaurant, og Mari er solbrent og kvalm (hennes tur til å få solstikk). Det har vel gått med en halv flaske Aloe vera til nå, og mer skal det nok bli. Selv berga jeg ganske bra, selvom jeg har noen røde felter jeg og. Fremdeles blir man solbrent på de merkligste steder, som f.eks. på innsiden av underarmen, fra armhulen til bukselinninga, knehasen, knærna og innsiden av låra. Men viktigst av alt, jeg har surfa! Nå pakkes det for harde livet, avreise Auckland er i morgen kl 12. Det følgende har skjedde de siste dagene:

Søndag var den store biologidagen! Første stopp var Taronga Zoo, en flott dyrepark som snor seg idyllisk nedover en skogkledt åsside på nordsiden av Sydney Harbour. Vi bestemte oss for å fokusere på Australia-delen av parken, med kenguru, koala, emu, wombat, echidna og tasmans djevel. Løver, tigre og antiloper hoppa vi glatt over. Alt i alt en flott opplevelse, og selv ikke-biolog Mari syntes dette var vel verdt 2 timer og 40 dollar. Videre gikk turen til Sydney Aquarium i Darling Harbour. Vi brukte halvannen time på å jobbe oss igjennom alle de ulike tankene og ble veldig imponert over mengden vann, arter og fremstilling. Akvariene var utrolig velholdte, rent vann, snedig undervannsdesign og ikke minst - ingen døde fisk å se. Tøffest var to separate tanker med tunnell som vi kunne gå inni. Der var en herskare av stedegne arter, blant annet en haug med hai- og skatearter (inkludert en 3 meter lang stingray og en 3,5 meter lang nurse shark), samt en herskare andre snedige fiskearter. Biologinerden i meg så stadig etter systematisk likheter til arter i stedegne farvann, og det er slående hvor store likheter det finnes til tross for avstanden. Etter endt akvariebesøk havna vi på en biffrestaurant der vi meska oss med loins, rødvin og cocktails.

Mandag ble en litt traurig dag, værmeldinga dagen før hadde åpnet for strandliv uten at det slo til. Når vi våkna merka vi sola ikke skinte gjennom persiennene og så vi endte opp med å sove til 12. En liten lysning i skyene ble benytta effektivt og vi kjippa på oss sandalene og var på beachen på 5 minutter. Der lå vi ca 12 minutter før det skya over og begynte å regne, exit beach. Planen videre var litt shopping på kjøpesenteret på Bondi Junction. Jeg endte opp på en surfebutikk var snart eier av tre nye singleter, på den måten kunne jeg blande meg mer med de lokale surfegutta, var tanken hvertfall. Middagen skulle være kinesisk idag, men sjappa var ikke åpen på mandager var beskjeden. Da ble det take-away pizza istede. Føler igrunn ikke at det er så feil ettersom vi bor på en fast adresse. Vi er liksom litt mindre turister på den måten og MÅ ikke spise fancy hver dag.

Klokka var stilt på 06.00 dagen etter, det var dags for vinsmaking i Hunter Valley og ble plukka opp i minibuss på Circular Quay 07.55. Hunter Valley er et vindistrikt et par timer nordvest for Sydney, med haugevis av familiedrevne vingårder som har utsalg på gården og kun der. Dette var den rake motsetninga til de big ass corporate wine companies som selger sjela si og bruker skrukork og plukker druer med maskiner, fikk vi vite av stand-up comedian tour guide Steve. Her ute sover de med, og synger for vinrankene, og vinlagingsprosessen foregår på gamlemåten, slik som bestefar Cyrril lærte til sin bestefar, som igjen lærte det til sin bestefar, ogsåvidere. Uansett, vinen var god! Både hvite og røde. Som de rutinerte vinsmakerne vi er ble det på ingen ikke spytta i glasset og promillen holdt jeg jevnt utover dagen. På turen møtte vi to svenske pojkar, erketypiske Henrik og Johan, som var på backpacking i Australia og etterhvert New Zealand. Mari og jeg ble raskt deres helter da de spurte om vi ikke mot all formodning hadde snus, siden de var gått tomme og hadde 3 måneder igjen av turen sin. Og joda det hadde vi, og vi var bestevenner resten av vinturen. Etter å ha besøkt 4 vingårder og en ostebutikk hadde alle fått nok vin for en stund og Steve førte oss tilbake til byen. Steve er opprinnelig Kiwi men har jobba 15 år som turguide, han er egentlig rockemusiker men holder for øyeblikket på med barnemusikk. Han husket alle navnene våre på første forsøk og kunne si "takk for turen" på 30 språk, inkludert norsk og svensk. Han hadde tilogmed vært i Norge, og husket nordmenn som langt mer imøtekommende enn svensker (!) Vel hjemme i leiligheten ble det pale ale og Young Einstein på pc'en i senga.